Underholdningskonsert med Lars Erik Gudim og Christin
Bastiansen i Sagene Festivitetshus 2. nov 2002, kl. 15:00 -
program og bakgrunnsinformasjon
 SJK har hatt Lars Erik Gudim som
gjestedirigent mesteparten av denne høsten, og musikken
vi har jobbet med blir framført på denne konserten. Det
er Lars Erik Gudim sine egne arrangementer av ulike typer
underholdningsmusikk som er temaet for denne konserten,
og Christin Bastiansen er med
som vokalist/solist.
Programinformasjon
Her er en del utfyllende bakgrunnsinformasjon om musikken:
James Bond Medley
 Denne medleyen inneholder tittellåtene fra
fire av filmene - "James Bond Theme" fra Dr. No (1962),
"Goldfinger" (1964), "For Your Eyes Only" (1981) og
"License To Kill" (1989). Ingen filmmusikk i verden er
vel mer berømt og kjent enn tittelmusikken fra James Bond
filmene. Den fengende musikken, arrangementene og
sangerne er hovedårsaken til dette, men også den
voldsomme oppmerksomheten som en ny Bond film alltid får.
Dette er vel muligens et avtagende fenomen, selv om det
altså fortsatt lages nye filmer, førti år etter at Dr. No
hadde premiere. "Die
Another Day" med Pierce Brosnan og Halle Berry har
f.eks. premiere 22.11.02, og med en tittellåt signert
Madonna!
Det går ikke an å snakke om James Bond musikken, uten å
nevne den eminente engelske komponisten og arrangøren John
Barry, som har en finger med i veldig mye av
musikken. Delvis har han skrevet en del av låtene, men
fremfor alt har det vært hans orkesterarrangementer som
har gitt mange av låtene den identitet og pondus som vi
identifiserer med Bond musikken. Barry har også skrevet
mye annen filmmusikk, eksempelvis musikken til filmer som
"Danser med ulver", "Born Free", "Zulu","Body
Heat","Midnight Cowboy" m.fl.
Noen av de kjente artistene som har sunget eller skrevet
tittelmelodier fra filmene, er Shirley Bassey
(Goldfinger, Moonraker og Diamonds Are Forever), Carly
Simon (Nobody Does It Better), Duran Duran (A View To
Kill), Sheena Easton (For Your Eyes Only), Paul McCartney
(Live And Let Die), Rita Coolidge (All Time High -
"Octopussy"), Gladys Knight (License To Kill), A-Ha (The
Living Daylights), Tom Jones (Thunderball), Tina Turner
(Goldenye), Nancy Sinatra (You Only Live Twice), Sheryl
Crow (Tomorrow Never Dies) og alstå i den nye filmen -
Madonna (Die Another Day).
Blue Rondo a la Turk
 Låta er skrevet av
pianisten
Dave Brubeck i 1959, men bygger på et tema av Mozart.
Brubeck regnes som en av etterkrigstidens mest
betydningsfulle jazzartister og komponister, og en av de
viktigste representantene for den såkalte "vestkyst"
stilen, som oppstod rundt i forskjellige jazzklubber i
California. Brubeck var klassisk utdannet, og studerte
feks komposisjon med den franske mesteren på på polytoni
og polyrytmikk, Darius Milhaud. I 1951 dannet han sin
berømte kvartett sammen med saksofonisten Paul Desmond,
og dette samarbeidet varte i 17 år.
"Blue Rondo ala Turke" kom ut på albumet med navn "Time
Out" i 1959, sammen med den ikke mindre kjente "Take
Five". "Take Five" skulle senere bli denne kvartettens
kjenningsmelodi. Typisk for Brubeck og hans medmusikere,
var bruken av uvanlige taktarter (det mest avanserte på
den tiden var foreløpig jazzvals) som 5/4, 9/8, 7/4 mm.
Halleluja I Love Her So
 Denne soulklassikeren er signert Ray Charles,
og er skrevet i 1954. Ray Charles er "still going
strong" regnes av mange som den som innstiftet
begrepet "soul", uten at han selv eksplisitt fant opp
ordet. Soulmusikken kan sies å være en blanding av gospel
og blues, og mer enn noen andre var det Ray Charles som
eksperimenterte med dette på 50-tallet. Til å begynne med
mottok han kritikk fra både gospel-leiren og jazz-leiren
for denne leflingen med musikalske former, men publikum
elsket dette. De som har sett Blues Brothers filmen (der
Ray Charles forøvrig er med), husker sikkert scenen fra
kirken der Aretha Franklin synger "Think", og
forsamlingen etter hvert tar helt av. Dette er et godt
eksempel på soul-formen - og hvordan publikum reagerte på
musikken. Ray Charles sin betydning for utviklingen av
amerikansk populærmusikk, og R&B musikken spesielt,
er ubestridbar. En lang rekke senere artister er sterkt
inspirert av hans vokal- og piano spillestil.
Makin' Whoopee
 Denne nydelige melodien er signert
Walter Donaldson med tekst av
Gus Kahn, og ble laget til Broadway musikalen
"Whoopee!" i 1928. Melodien er siden framført av en rekke
kjente artister og orkestre, og brukt i en rekke
sammenhenger, og kanskje i nyere tid best kjent via
filmen
"The Fabulous Baker Boys" med Michelle Pfeiffer
syngende melodien liggende over et piano.
Fly Me To The Moon
 Musikken er skrevet av Bart
Howard i 1954 til filmen "Once Around", men gikk da under
tittelen "In Other Words" (som er en frase i teksten) og
gikk dessuten i 3/4 takt. Senere gjorde Joe Harnell om
låta og kalte den "Fly Me To The Moon", og dette ble en
av de store hitene under bossa nova bølgen. Den kanskje
mest kjente versjonen av låta, var det imidlertid Frank
Sinatra med Count Basies orkester som stod for. I et
arrangement av Quincy Jones fikk låta her et helt nytt
preg. Som følge av tittelen og teksten, ble denne
versjonen forøvrig spilt under Apollo 11 månelandingen.
Tilbake i Houston da astronautene ble hedret, sang
Sinatra selv låta til ære for Apollo 11 teamet.
Fly Me To The Moon har vært brukt av en lang rekke andre
artister og orkestre, og hører til jazzens såkalte
"standard reportoar".
Moon Over Bourbon Street
 Tekst og melodi
er skrevet av Sting, en av de virkelig store
popartistene i nyere tid. Han heter egentlig Gordon
Matthew Sumners, og er født i 1951 i Newcastle-upon-Tyne.
I 1977 ble han med som bassist i gruppa Police, en
popgruppe med mange hits opp gjennom slutten av
70-tallet, eksempelvis "Roxanne" i 1978. Police hadde
mange elementer av jazz i musikken sin, for både
trommeslager Stewart Copeland og Sting selv hadde
bakgrunn fra jazz og R & B musikk. Dette skulle Sting
til fulle ta med seg videre i sin solokarriere.
I mars 1985 ble Police oppløst, og Sting starter
umiddelbart sin fantastiske solokarriere. Allerede i juni
1985 kommer hans første soloalbum ut - "The Dream of the
Blue Turtles", og "Moon over Bourbon Street" er en av
låtene på dette albumet. Allerede på dette albumet viser
Sting sin bakgrunn fra jazz og R&B, men han benytter
ofte også elementer, for ikke si hele fraser, fra
klassisk musikk. En rekke store jazzartister har spilt
sammen med Sting og bandet hans, både live og på flere av
albumene, f.eks. Branford Marsalis, Kenny Kirkland og
Darryl Jones. Her er hva Sting selv skriver om "Moon over
Bourbon Street":
"...Moon Over Bourbon Street was inspired by a book
that was just given to me, somebody just handed to me
after a gig - I think it was in New Orleans. We were
staying in the French quarter, and I started to read this
book late one night. It was one of those books I read in
one sitting, I was totally enchanted by this story. Not
so much by the character Lestat who everybody seemed to
like, but by the other character. The Louis character
interested me far more, he seemed to be much more
reflective and much more interesting in a way, and I
wrote Moon Over Bourbon Street based on that one reading.
The idea of being a vampire and being a predator, but
regretting it all the time knowing that there was
something morally wrong with your lusts and your hunger,
and I love the struggle that is going on in that
character's head. There was a kind of movement of people
who thought that Lestat who became a rock star in
resulting books was based on me. He wasn't the character
I was interested in at all...
[boken han nevner er
Interview with the vampire av Anne Rice]
Day Tripper
 Beatles trenger
neppe noen nærmere introduksjon. John Lennon og Paul
McCartney skrev "Day Tripper" sammen høsten 1965. Dette
var på en tid hvor de egentlig ikke lagde mange låter
sammen - det var stort sett en av dem som stod for hele
låta. "Day Tripper" gikk rett til topps på listene i
England i desember og lå topp i fem uker i strekk, og
gjorde det også veldig bra under beatles sin USA turne i
1966 (låta nådde nr 5 på Billboard mens "We Can't Work It
Out", baksiden av singelen, gikk helt til topps på
Billboard).
The Unforgettable Nat King Cole
 Nat King Cole ble
født i 1919 i Montgomery i Alabama og bygde seg opp en
fantastisk karriere, som medførte i mer en 50 millioner
solgte plater, og med stadige nyutgivelser stiger
fortsatt dette tallet. Han var den største salgssuksessen
for Capitol (plateselskapet hans) noensinne, og skulle
bli den første svarte amerikanske sangeren med eget
radishow og senere eget TV-show, og han banet vei for
andre svarte artister etter seg. PÅ 40- og 50-tallet var
det nemlig absolutt ikke enkelt å være svart artist i
Amerika.
Det mange ikke vet, er at Coles talenter som jazzpianist
av flere ble vurdert som enda større enn hans
sangtalenter. Han fikk da også flere priser for
pianospillet sitt, feks i jazzmagasinet "Downbeat". Etter
hvert kom sangen mer og mer i fokus, selv om han prøvde å
legge inn litt pianospill på de fleste av konsertene
sine. Nat King Cole døde av lungekreft i 1965.
I arrangementet til Lars Erik Gudim presenteres melodier
som nok de fleste har hørt før en eller annen gang -
"Straighten Up And Fly Right", "Cachito", "It's All In
The Game", Let There Be Love", "Unforgettable", "Thou
Swell" og til slutt "Mona Lisa".
Streisand At The Oscars
 Dette delikate arrangementet til Lars Erik
Gudim presenterer melodier fra noen av de mange filmene
Barbra Streisand fikk en Oscar for. Arrangementet
inneholder "melodiene Evergreen" fra "A Star Is Born"
(1976), "Papa Can You Hear Me" fra "Yentl" (1983) og "The
Way We Were" (1973) fra filmen med samme navn. Streisand
skrev selv "Evergreen" mens Michel Legrand og Marvin
Hamlisch skrev "Papa Can You Hear Me" og "The Way We
Were" hhv.
Streisands fantastiske karriere som sanger og skuespiller
skulle være kjent for de fleste. Men hun har også høstet
stor anerkjennelse som både komponist, forfatter og
filmprodusent (f.eks. Yentl - 1983 og The Mirror Has Two
Faces - 1996).
The Midnight Sun Never Sets
 Låta er laget av Quincy Jones, kanskje en av etterkrigstidens viktigste
personligheter innenfor amerikansk underholdningsindustri, og altså ikke bare innenfor
musikk. "Q", som han kalles i bransjen, ble født i Chicago i 1993, men vokste opp i Seattle. Han lærte seg tidlig
å spille trompet, og utdannet seg etterhvert på prestisjefylte Berklee School of Music,
med trompet, piano og komposisjon som fag. Han tok trompettimer med ingen ringere enn
Clark Terry, og turnerte som trompetist i Lionel Hamptons orkester allerede som 17-åring, sammen
med sidemenn som f.eks. Art Farmer og Clifford Brown. Utover på midten av 50-tallet ble han stadig
mer kjent som arrangør, og lagde blandt arrangementer for navn som Ray Charles, Duke Ellington,
Count Basie, Sara Vaughan, Dinah Washington m.fl. I 1957 dro han til Paris og utdannet seg
ytterligere med den franske læremesteren Nadia Boulanger, som bl.a. hadde undervist Aaron Copeland
og Leonard Bernstein tidligere. For å tjene penger til studiene jobbet han også som
plateprodusent, en karriere han til de grader senere også skulle markere seg innenfor. Q har beholdt sterke bånd til Europa, og til
jazzfestivaler der, bla. til Sverige og ikke minst til Montreux festivalen. Her dirirgerte han forøvrig i 1993
Gil Evans storbandet med Miles Davis som solist.
I 1961 ble han visepresident i Mercury Records, en av Amerikas største plateselskaper, og den
første svarte som fikk en slik posisjon i amerikansk underholdningsindustri. To år senere fikk
han sin første Grammy for arrangementet av "I Can't Stop Loving You" som han lagde til
Count Basie orkesteret (et arrangement som forøvrig de fleste som har spilt i storband i Norge
har vært borti). Han jobbet så i tre år som arrangør og orkesterleder for Frank Sinatra, og signerte
som nevnt her bla. den berømte Basie/Sinatra versjonen av "Fly Me to the Moon". I alt har forøvrig
Q fått 72 Grammy nominasjoner i ulike kategorier, og har vunnet prisen 26 ganger. Han var bl.a. produsent
og delvis arrangør for tre av Michael Jacksons største salgssuksesser, "Off the Wall", "Bad" og "Thriller".
Sistnevnte er verdens mestselgende album. Men Q er også mannen bak verdens mest selgende enkeltlåt,
nemlig "We Are The World"!
Etterhvert engasjerte han seg også innenfor TV, musical og filmproduksjon og har også mange nominasjoner
å se tilbake på fra dette. I en alder
av snart 70 år, er han fortsatt sterkt engasjert innenfor amerikansk underholdningsindustri, forlagsvirksomhet, (han er bla. grunnlegger av bransjebladet "Vibe"),
TV-produksjon ("Qwest Broadcasting" ) og multimediaproduksjon - et samarbeid med Time Warner.
"The Midnight Sun Never Sets" skrev han på 50-tallet, den gang til Duke Ellington bandet
Vel møtt!
|
